Matheus Williams historie

Vi husker enda spenningen da vi dro på ordinær ultralyd den 28. juni 2019. Endelig skulle vi få se hvem som befant seg i magen. Lykken var komplett da vi fikk vite at vi ventet enda en liten gutt inn i familien vår. Han var så liten og perfekt der han vinket til oss på skjermen mens jordmor gjorde de siste undersøkelsene. Men rommet som der og da var fylt av forventning og glede, fikk straks en helt annen atmosfære da jordmor ba oss om å komme tilbake på en ekstra ultralyd noen dager etter.

Før vi fikk vite om Matheus hadde vi aldri hørt om CDH, og det var generelt lite informasjon for oss å finne om diagnosen. Selv legene rundt oss var usikre på prognoser og de ga oss valget, eller det føltes vel mer eller mindre som om de oppfordret oss til, å avbryte svangerskapet da de ikke mente at diagnosen var forenelig med liv. Men, alt i hjertet vårt fortalte oss at vi ville angre om vi ikke ga den lille i magen en sjanse til å velge veien selv, så vi bestemte oss for å fortsette svangerskapet med tett oppfølgning fra både Universitetssykehuset i Nord-Norge og Rikshospitalet i Oslo.

Sommeren og høsten fløy avgårde og vi startet forberedelsene til fødselen som skulle skje på Rikshospitalet i november… Oppfølgingene på UNN viste at Matheus hadde det godt den tiden han fortsatt blomstret i magen min. Håpet som vi bar for det lille gullhjertet vårt vokste i takt med ham selv, og vi gjorde alt vi kunne for å gjøre reisen så bra som mulig for ham. Vi elsket og vernet om ham fra første stund, vi forholdt oss positive og skapte så mange gyldne øyeblikk som vi kunne.

Midt oppi CDH-diagnosen til Matheus hadde vi to andre barn vi også skulle ivareta. Fokuset vårt ble derfor å gi de to fantastiske søsknene som puslet rundt ham, ventet på og gledet seg over en kjærkommen lillebror, de fineste minnene om svangerskapet som de kunne ta med seg videre (i stedetfor minner av usikkerhet og redsel imøte med CDH-diagnosen). Man kan i ettertid trygt si at Matheus befant seg midt i en flom av kjærlighet, og han virket så tilfreds, så livlig og vokste godt, og bar alle tegn til stor trivsel. Det er i ettertid veldig, veldig fint å tenke på.

Da fødselen startet uten forvarsel i uke 31+3 var det overraskende for både oss og legene, da det var lite som tydet på at vi var på vei dit… Den 02. oktober 2019, klokka 02:10 fikk vi møte den lille tapre gutten vår, der han kjempet så iherdig for livet sitt… Og, i 50 dyrebare minutter fikk han kjenne på livet før han endelig fikk komme over på mammas varme bryst – og i nattens endeløse stillhet, lyttende til de trygge hjerteslagene hennes, fant han endelig ro og trakk sitt aller siste pust… Ett hjerteskjærende øyeblikk, men likevel vakkert. Et dyrebart minne for oss om en elsket, umistelig liten hjerteskatt.

Matheus William ble kanskje ikke så lenge her hos oss… Men han lot oss ikke stå igjen fattige, han forlot oss i en enorm bølge av kjærlighet. En kjærlighet som har beveget, berørt og beriket, ikke bare de aller nærmeste, men så mange, mange flere mennesker rundt omkring. En hjerteåpner, en gave fra himmelen – akkurat som navnet hans tilsier.

Små føtter setter virkelig dype spor. Takk for at du kom til oss, lille venn – og for å sitere Matheus’ kloke bestemor: «…selv om det ble en snarvisitt, så la han igjen den største gaven vi kunne få: kjærlighet i alt hva det innebærer!» Og selv om vi den dag i dag vet hvordan historien vår endte, så ville vi aldri vært Matheus foruten eller tatt et annet valg enn det vi gjorde. Matheus er og vil for alltid være gullhjertet vårt, og han er en viktig del av livshistorien til familien vår.